Brødet og Eselet er Gunnar Wærness og Henrik Skotte, også kjent som Not King Cole og Dr. Donk. De er en slags kabarettgruppe, men også et band og et teater, som blander performance og poesi, revy, punk og jazz i sine nærmest ubeskrivelige sceneopptredener, med et karaktergalleri bestående av blant annet skurker, mislykkede revolusjonære og fisker som går på land.

Vi ba Brødet og Eselet selv besvare spørsmålet i sin egen programtekst: Siden vi har blitt spurt om å besvare hva man skal med oss natt til 17. mai, kan det bety at Brødet og Eselet har klart å la være å bli et rockeband. Vi har hatt oddsene med oss:
Vi var antakelig for gamle da vi begynte, vi så at rocken var en mumie, og at popmusikken var en deodorant eller en plastblomst og at gallerier har for dårlig akustikk og for lite gjester. Friteateret derimot, til tross for pretensiøse hipstere, overtrente dansere og jålete skuespillere, virket for oss som det minst kompromitterte av de tilgjengelige rommene. Og ordet “fri” i friteater betyr fortsatt noe: vi har fått kalle forestillingene våre for musikaler selv om de like gjerne kunne hett performancer, konserter, ritualer eller eksorsismer. Og vi har fått bruke vår nød og fattigdom som brensel, og iblant har folk ledd av oss, men vi har også skremt noen, det har vi vitner på, vi har sett plagede fjes blant publikum og andre har grått en skvett. For vi er alle plagede og fattige, selv om landet er fredelig og rikt. Så vi er både plagede fattige skamfulle og rike og friske. Det er både trist og komisk, selvfølgelig. Det er rart at vi har brukt så lang tid på å se det, men sånn er det. Det er sjelden vi selv synes at vi er morsomme, men vi har skjønt at det er bedre for alle parter å la publikum tro at vi prøver å være festlige, i hvert fall i løpet av den første halvparten av showet. Det er likevel ingenting å syte for, det har gått bra med oss, vi har jevnt og trutt fått spillejobber og vi har lært oss å spille og synge etterhvert som vi har holdt på. Vi har lært oss hvor store kulissene må være for at de ikke skal se puslete ut. Vi har fått orden på de uregjerlige fotkontrollene til gitarprogramvaren. Vi har skjønt at det er bedre å være sminket på jobb enn å ikke være det. I år får vi spille på Trøndelags store høkkert-kveld, og vi tenker ikke late som om det ikke skjer. Vi har eksistert i snart ti år, og det føles fortsatt som om vi nettopp har begynt. Vi sverget på at vi aldri skulle ha gitarsoloer på scenen, men innrøm det, dere liker det. Selv er vi i tvil, men er det ikke like greit å ha det så gøy som mulig mens man tviler? Vi spiller fortsatt høyt, men bortsett fra det forsøker vi fortsatt å endre på det meste av det vi har gjort, uansett om det funket eller ikke. Vi er fortsatt nesten sikre på at dere ikke har noe bedre å gjøre enn å komme å høre på oss.

Brødet og Eselet startet opp i 2011. Siden den første store forestillingen Vi er motorvei hadde premiere på Teaterhuset Avant Garden i Trondheim i 2013, har Brødet og Eselet laget ytterligere fire forestillinger og gitt ut bøkene Griskokknetter (2014) og €urodike (2015)