I Lille Leiolf møter vi ekteparet Alfred og Rita dagen før åpningen av «Eyolfs minde – senter for åpenhet».

Opprinnelig skulle de lage et barnehjem, en idé Rita unnfanget etter at deres sønn Eyolf druknet.

Men med årene er prosjektet omdefinert: Gjennom total selvutlevering skal store og små lære å knuse skammen over ikke å være elsket, eller ikke å elske.

Bygningen er oppført utelukkende i glass, for å maksimere innsikt og utsyn.

Med Lille Leiolf har Kristinsdottir/Willyson laget en fjerde akt til Henrik Ibsens Lille Eyolf. Det en forestilling om morsrollen, ansvar og skam.

Fra manus:

RITA:

Anyway, du sitter der i skumringstimen, dagen har blitt brukt til å dele, ta inn og tømme deg. Men nå sitter du altså der alene, på et gulv av glass. Omgivelsene snevres inn i takt med mørkets frembrudd. Men ettersom lyset gradvis skrus på i glasshuset, befinner du deg til slutt midt inne i et speil.

Inni speilet vil du intuitivt få en forståelse av at du er synlig, utenfra, men for deg er omverdenen nå utestengt. Du har kun deg selv å se på, hvor enn du snur hodet. Så du blir tvunget til å møte ditt eget blikk i den mest selvkritiske og selvbevisste tiden på døgnet. Selvrefleksjon. Samtidig kan vi observere og gi deg tilbakemelding på hvordan du ser ut fra utsiden.

--------

Om kunstnerne:

Hildur Kristinsdottir har hatt regi på en rekke helaftens forestillinger, senest Bildet av Dorian Gray på Trøndelag Teater i april. Hun har samarbeid med dramatiker Eirik Willyson om denne og flere andre forestillinger. Som kunstnerduoen KRISTINSDOTTIR/WILLYSON har de tidligere laget Synkehull, som hadde premiere i 2016.