I 1978 startet Arkitekt Tatjana Zaitzow sin egen figurteatergruppe Petrusjka Teater, samme år ble teatergruppen Studio startet av Bjørn Asle Tollan og Torstein Andersen, som den gang gikk på teaterskolen Siegert på Trøndelag Teater, og året etter ble Det Lille Musikkteater startet av Gry Sveen og Inki Storleer. Disse er å regne som stiftelsesgruppene til det som etter hvert skulle bli Avant Garden.

Studio teater fordypet seg i skuespillerhåndverket og turnerte til gymsaler og skoler, Petrusjka dedikerte seg til figurteater og turnerte både til utlandet og i Norge, og Det lille musikkteater jobbet musikkteatersjangeren.

På denne tiden vokste det frem en stor bevegelse av frigrupper i Norge, men dette var nybrottsarbeid. Frigruppene hadde ikke noen selvskreven plass i kulturpolitikken, da de verken var etablerte regionteater, eller organisasjoner som la til rette for amatøraktivitet. Det var lite penger å hente. Et av de største problemene med dette var arbeidslokaler. Gruppene brukte alt de fikk tilgang til som øvingslokaler, det være seg seminarrom, vaskeri, på jernbanefolkets hus og i vaktmesterboligen på Kalvskinnet skole.

Kjøpmannsgata 42

Behovet for lokaler førte de tre teatergruppene sammen, og etter hvert gikk de sammen med en liten gjeng andre kunstnere og kulturorganisasjoner om å få disponere lokalene i Kjøpmannsgaten 42, som på denne tiden var i kommunal eie, sto ubrukt, og var fullstendig nedslitt.

I 1982 ble bruken av huset godkjent, og de fikk 250.000 kroner til å pusse opp det slitte bygget. Teatergruppene flyttet inn tidlig i prosessen, huset ble pusset opp, og to år senere var det klart.

I samme gata holdt man på å bygge byens nye luksushotell, Royal Garden. Nykommeren i nabolaget inspirerte, og etter hvert kalte kunstnergruppen seg Avant Garden, både fordi de bokstavelig talt lå foran Royal Garden, og som et ordspill på kunsthistoriens avantgarde.

I 1984 åpnet Avant Garden, som et selvstyrt kulturhus med teater, kunstnere og kulturarbeidere. Som en gave til de kommunale støttespillerne overrakte Tatjana Zaitzow fra Petrusjka Teater en tegning hun hadde laget av Avant Garden. Tegningen viser Kjøpmannsgata 42 slik det skulle bli, med myldrende aktivitet i alle etasjer.

Teatergruppene okkuperte andre etasje, og innredet den til prøve- og spillesal, verksted og kontor under navnet Teater Avant Garden. Dette ble et mesterstykke i plassutnyttelse, da salen fungerte som alt fra systue og malersal til treningsrom og skuespillergarderobe. Trappeoppgangen fungerte som foajé, og skuespillerne byttet på å stå på scenen eller selge kaffe og billetter.

Driftsformen på teateret ble dugnad, og kapasiteten var fullstendig sprengt. Likevel inviterte de andre grupper inn for gjesteopptredener, og skapte slik et levende, myldrende og inviterende miljø rundt teateret.

For å få det hele til å gå rundt, var de avhengig av å gjøre mye produksjonsarbeid utenfor huset, gjenbruke lokalene for lagerplass og arbeidslokaler, og å bruke sysselsettingsmidler for å få folk til å faktisk drive huset administrativt. I 1985 var tjue år gamle Marit Moum Aune Teaterets første offisielle daglige leder, finansiert av arbeidsminister Arne Rettedals tiltakspakke for sysselsetting, populært kalt Rettedalsmidler.

Teateretasjen ble husets ansikt utad, og tiltrakk seg nye kunstnere til huset som slo seg opp og ble involvert i produksjonene og gruppene. I 1986 arrangerte de Nordisk Teaterfestival i samarbeid med teatere fra Trondheims nordiske vennskapsbyer, og satte kulturhuset ettertrykkelig på kartet.

Sprekker i bygningen

Huset var fortsatt ganske slitt og trangt for det yrende kulturlivet som fant sted der. Og i 87 ble det besluttet at byens nye kulturhus, Olavshallen, skulle bygges på nabotomta, og Avant Garden befant seg snart vegg i vegg med en dundrende byggeplass. Gravearbeidene påførte huset setningsskader, veggene slo sprekker, og murbygningen til Avant Garden ble faktisk besluttet revet av kommunen.

En hard kulturpolitisk strid fulgte i avisene, og Avant Garden fikk støtte hos folket som syntes det var udemokratisk og fra politikere som syntes prosessen hadde vært uryddig. Da Liv Ullmann fikk Trondheim Kommunes kulturpris, ga hun prispengene til Avant Garden som støtte til kunstnerfellesskapet i denne kampen.

Da Olavshallen åpnet i 1989, forærte kunstnerne fra Avant Garden kulturhussjefen en hjemmelaget gave bokstavelig talt utformet som en stein i et glasshus. De holdt også sin egen åpningsfest for de uinviterte, med scenografi som forvandlet lokalene, og bar og nattklubb oppkalt etter politikere som var involvert i flytteprosessen.

Til kjelleren i folkets hus

Så måtte de finne seg nye lokaler igjen. I prosessen begynte de med å opprette en stiftelse, Teaterhuset Avant Garden, og å invitere Cirka Teater som den fjerde teatergruppen under paraplyen.

I 1993 flyttet Teaterhuset Avant Garden til Folkets Hus, i det gamle trykkeriet til Arbeider-avisa, og der de ble fram til 2018. I utgangspunktet skulle åpningen korrespondere med oppussingen av kinoen i samme bygning, og det var en forutsetning for teaterets økonomi at de skulle benytte kinoens foajé, kafé og billettluke og byttelåne hverandres saler. Kinoutbyggingen tok lengre tid enn antatt, så til åpningen måtte Avant Garden nøye seg med pengeskrin, loddbøker, og salg av termoskaffe og brus.

Den økonomiske situasjonen gjorde at de måtte komme i gang med teaterproduksjon så fort som mulig, og Studio Teater spilte samarbeidsprosjektet Sangen om Rama allerede i februar, syv måneder før huset offisielt åpnet. Stykket berørte temaet innvandring, og var inspirert av Indiske epos. Som en del av prosjektet, reiste teatergruppen til Sri Lanka for å bli bedre kjent med kulturen og mytene som la grunnlaget for forestillingen.

Teater Avant Garden åpner

Lørdag 11. september 1993 åpnet Teaterhuset Avant Garden offisielt. Teatergruppene tok til gatene med et stort opptog gjennom byen, der turnébiler var pakket i gråpapir og kunstnerne ikledd skulpturelle kostymer. De lagde liv og røre med et helt flyttelass, og siste stopp var lokalene i folkets hus, hvor fasaden også var pakket inn i gråpapir og pyntet med en stor sløyfe.

Lørdagen etter skulle det være valg, og politikerne sto ute på gata for en siste innsats i å påvirke velgerne. Opptoget skal ha trukket med seg alle tilhørerne som i utgangspunktet sto og hørte på ordfører Marvin Wiseth ved høyres valgbod i Nordre gate, og angivelig markerte Wiseth sin misnøye ved å la være å komme på festforestillingen senere på dagen.

Da Teaterhuset Avant Garden slo seg opp, var scenekunstmiljøet annerledes enn ved stiftelsesgruppenes unnfangelse, scenekunsten ble mer idébasert med større innflytelse fra performance og visuell kunst. I tillegg skjedde det organisatoriske endringer intern i gruppene, som blant annet ført til at det lille musikkteater byttet navn til Magna Vox. Det ble også lagt opp til en ny styringsstruktur som gjorde at teateret en dag skulle kunne eksistere uavhengig av teatergruppene som startet det.

Tanken nå var at teateret skulle supplere det eksisterende kulturtilbudet i byen, og at publikum skulle få oppleve noe de ikke fikk oppleve noen andre steder. Men internt var gruppene, administrasjonen og styret splittet, og man kom ikke til enighet om teatrets formål eller styringsform.

Fra sjangerblandende kunst til Bastard

På midten av nittitallet var Berit Rusten daglig leder, og det ble satt opp mer samtidsrelevant og politisk teater i samarbeid med internasjonale frigrupper. Programmet bød også på samtidsdans og konserter, men dreiningspunktet var lokale aktører. Dette var en del av en mangeårig kamp mellom ønsket om å profesjonalisere teateret og sikre driftstilskudd, og ønsket om å beholde det nære forholdet til stiftelsesgruppene.

Det var viktig for ledelsen å støtte opp under friteatergruppetradisjonen, men i 1998 var økonomien i teateret i krise, samtidig som daglig leder og flere medarbeidere sa opp. I 1999 havnet Studio teater i økonomiske problemer på grunn av sviktende finansiering midt i et prosjekt og måtte flytte ut.

På denne tiden ble Kristian Seltun satt til å lede skuta. Som kunstnerisk og daglig leder utførte Seltun en snuoperasjon for økonomien, og gjorde mange grep både økonomisk og kunstnerisk for å sikre teatrets fremtid. Blant disse tiltakene var oppstarten av Nettverk for scenekunst, et gjestespillsamarbeid mellom Teaterhuset Avant Garden, BIT Teatergarasjen i Bergen og Black Box teater i Oslo. Nettverket delte på turnékostnadene til gjestespill, fikk innvilget støtte fra kulturrådet og senere tatt inn på statsbudsjettet. Dette la grunnlaget for gjennomgripende endringer, og fornyet det kunstneriske programmet noe. Dans ble et nytt satsingsområde for teaterhuset, og teatersjefen knyttet til seg kontakter i støymusikkmiljøet og eksperimentelle scenekunstnere.

Denne sjangerblandingen ble rammen for festivalkonseptet Bastard som ble startet våren 2000. Ifølge Seltun var performance for en bastard å regne, et krysningsprodukt, som skulle slik bryte ned grensene mellom ulike genre og tilføre kunsten friskt blod. Avant Garden skulle være i kontakt med kunstneriske strømninger i samtiden. Her begynte teateret også å presentere konsertforestillinger sammen med Trondheim Ny Musikk.

Omstrukturering og frafall

I 2003 havnet Teater Avant Garden endelig på statsbudsjettet, la om både struktur og driftsmodell. I jubileumsåret 2004 vikarierte Elisabeth Egseth Hansen som daglig leder, og det ble gjennomført første utgave av festivalen som senere fikk navnet Multiplié. Stiftelsesgruppene ble representert i jubelåret, men hadde nå mistet de fleste av privilegiene de tidligere hadde hatt, og fungerte som leietakere i et programmerende teater med en kunstnerisk ledelse.

I 2008 tok Per Ananiassen over som kunstnerisk og daglig leder, en stilling som etter hvert ble omdøpt til teatersjef, og etter hvert var det blitt så mange utskiftninger at det var få ansatte igjen som hadde erfaring fra tiden før omdanningen av stiftelsen. Derfor var det ekstra betydningsfullt at Magna Vox spilte sin siste forestilling på teaterhusets 25-årsjubileum i 2009.

Ananiassen var uttalt opptatt av å stimulere til lokal produksjon, og gjorde mange grep for å oppnå dette. TAG innførte prøvescener og faglige plattformer, valgte forestillinger på tvers av generasjoner og kunstmiljøer, inngikk avtaler med erfarne scenekunstnere og knyttet bånd til lokale unge kunstnere som Katja Lindeberg og Ibrahim Fazlic.

Flytting til Rosendal Teater

Anskaffelse av nye lokaler var et stort ønske, og TAG begynte å opparbeide seg politisk støtte for flyttesaken. I 2012 signerte teateret en intensjonsavtale med eierne av gamle Rosendal Teater, og gjennom den langvarige politiske prosessen med å flytte inn, ble DansiT invitert inn som leietaker. Økonomien kom etter hvert på plass, og målet om å bli et kunstnerisk og sosialt samlingssted i kinotempelet i østbyen tok form.

Nodes: Avant Fini ble Teater Avant Gardens avskjedsfeiring før flyttingen, og det tok form av en langhelg fylt med dans, billedkunst, spillteknologi og samtaler, et kart ble brukt for å la publikum finne fram, man fikk et gjensyn med Sangen om Rama som var den første forestillingen som ble spilt etter flyttingen til Folkets Hus, det var trønderrock, sodd og loddtrekning, og det omstridte hovedarrangementet spelet på Avant Garden, som tok et doku-fiktivt sveip gjennom teaterets historie.

Våren 2019 flyttet teatret, og byttet navn til Rosendal Teater. 23. august for fem år siden åpnet teateret med en tredagers åpningshelg med forestillinger, taler, ordførerbesøk og barneprogram.

Siden 2021 har Alexander Roberts vært husets teatersjef, og med en visjon om å forandre scenekunsten, både kunstnerisk, sosialt og miljømessig, strekker vi oss mot å være inviterende, transformativ og endringssøkende.

Vil du lese mer?

Boka om teatrets historie og betydning for scenekunstmiljøet i byen og landet ble skrevet av Melanie Fieldseth og lansert vinteren 2021. Boka er i salg på Rosendal Teater.