Har du også følt deg fremmed på utstilling? Lest en forestillingstekst du ikke skjønner en døyt av? Lurt på om du er dum fordi samtalen du lytter til er full av ord og begreper du ikke forstår? Konkludert med at samtidskunst er noe for pretensiøse (unnskyld fremmedordet!) kultursnobber?

*kunstpause*  

Vi vet at mennesker som jevnlig oppsøker og opplever kunst og kultur, har bedre helse og lever lenger. Vi vet på den andre siden at kunst og kultur ikke er, eller oppleves som, tilgjengelig eller inkluderende for mange. Som teaterhus med et nedfelt mål om å skape et mer inkluderende fellesskap gjennom kunst, har vi på Rosendal et viktig ansvar. Hvilke ord vi bruker, er en stor del av dette ansvaret.

I løpet av høsten 2022 oppsto to debatter i det offentlige rom som på hver sin måte berører dette temaet. Den ene ble initiert av scenekunstneren Espen Klouman Høiner i Norsk Shakespeare Tidsskrift, den andre av teateranmelder Amund Grimstad, først på Facebook og siden i Adresseavisens spalter. Klouman Høiners innlegg handlet om at kunstformen teater utsettes for en stadig mer kommersialisert behandling, og at det er farlig for kunst- og kulturfeltet når vi lar markedslogikken og forbrukerorientert utvikling styre. For Grimstad handlet det om at flere teaterhus svikter god sitatskikk ved å sakse subjektivt, «reklamete» og til dels feilaktig fra anmeldelser til bruk i egen markedsføring.

Begge utspill, som ble til viktige debatter i scenekunstfeltet, fikk meg til å tenke på hvor stor betydning ord kan ha, og på den makten man som teaterhus har til å for eksempel redigere kunstnernes beskrivelse av egne verker når vi gjør tekstene om til markedsføring i en katalog, eller velger bort negativ omtale i en anmeldelse og plukker ut den ene, mer selgende setningen. Det er ikke rart at mange kunstnere har fordommer mot kommunikasjonsapparatet, som skal få publikum inn for å oppleve verkene deres. Jeg skjønner dem godt. Kunstneren ser kanskje tekst og bilder som en forlengelse av verket. Som i mange tilfeller er helt reelt. Kommunikasjonsfolket ser dem som markedsføring – den muligheten man har til å få folk til å oppdage, bli nysgjerrig og ta et valg om å komme. Jeg er sikker på at kommunikasjonsavdelingenes insisterende engasjement i forståelig og inviterende (og inkluderende!) språk, ikke betyr at de er mindre lidenskapelig opptatt av kunsten. Det er tross alt kunsten disse avdelingene jobber med å fremme. Jeg tror den klassiske debatten kunst vs. kommers avleder oss fra det vi burde snakke mye mer om.

For hva med felleseiet her? Vi vil jo alle gjerne at folk – flere folk – skal oppsøke kunst og kultur. Hvordan pirre frem nok nysgjerrighet til at mennesker uten tidligere erfaring med eller særlig kjennskap til samtidskunst, kanskje særlig med utforskende og eksperimentell kunst, oppsøker steder som Rosendal Teater? Hva kan vi gjøre for å få folk til å føle seg velkomne allerede i møte med nettsida hvor forestillingene presenteres? Hvis vi ser på markedsføringa som en form for invitasjon, hvordan kan vi reelt invitere? Vi som jobber i kunstfeltet, som er så opptatt av fellesskap og sosial utjevning, må ta det innover oss at kommunikasjonen vi bruker kan invitere eller fremmedgjøre, inkludere eller utestenge.

Diskurs. Kontekstualisere. Futuristisk. Dikotomi. Antagonisme. Dogmatisk. Konnotasjoner. Interseksjonell. Performativ. Stedsspesifikk. Teoretisk prediksjon. Relasjonell estetikk. Dette er ord og begreper jeg finner når jeg scroller gjennom forestillings- og utstillingstekster i kunstfeltet. Ordene kan være presise og gjensidig forståelige når de brukes innad i et fagfelt, men de er både fremmedgjørende og ekskluderende for veldig mange. Slike ord blir murer, høye murer, hvor de som ikke har et faglig eller fortrolig forhold til kunsten blir holdt på utsida. Om man insisterer på et slikt språk, tar man altså et aktivt, om enn ubevisst, valg om å holde noen utenfor. Det antar jeg ikke at noen ønsker.

Gjennom våren håper jeg på flere spennende debatter i kunstfeltet, og at vi gjennom dem etter hvert kan enes om at JA, vi trenger den frie kunsten (kanskje mer enn noen gang) som en motsats til sterke markedskrefter. Men JA, vi trenger også å åpne kunsten opp for flere, og da er vi steike nødt til å kommunisere den og skape fellesskap rundt den på måter som ikke stenger folk ute eller bidrar til å opprettholde klasseforskjeller, fordommer eller en konklusjon om at kunst ikke angår meg.

Jeg vil hevde at begge deler lar seg gjøre på en gang.