Teatersjefens siste leder

Teatersjef Per Ananiassens tenker høyt om kunst, korona, menneske og samfunn i sin aller siste lederartikkel i høstkatalogen 2020.

Noen ting har så vidt begynt, andre ting skal finne sin slutt. Men mellom begynnelse og slutt, det er der vi for det meste er. I livet som i teatret. Dette året har vært litt sånn start, stopp, og rykk til tilbake til start. For med ett var en usynlig fiende mellom oss og veien vi skulle gå. Vår tilbaketrekning var eneste mulighet, syntes det som, for å overleve. Så vi gikk i dekning. Lenge så vi verden og møtte venner og kolleger gjennom «periskopet» som kalles internett. Vi lurte under overflaten, dukket kanskje opp nå og da, men helt uforutsigbart. Teater ble et farlig sted å være! Er det en institusjon i samfunnet som kan organisere publikum trygt i en pandemi, må da det være teatret, men neida, vi fikk bare ha fem tilstede i rommet om gangen, mens kafeer og restauranter kunne ha femti. Full stopp for live-opplevelser av kunst. Det føltes som en før-sivilisatorisk tid der mistenksomhet og frykt styrer atferden.

Når Rosendal Teater åpner for det teaterinteresserte publikummet igjen, føles som om vi igjen går ut i et usikkert landskap. Da mener jeg ikke bare i betydningen den mulige smittefaren (som ikke er helt over), men både i kommersiell og i metafysisk forstand. For vil dere, publikum, komme tilbake? Jeg ser ingen grunn til at det ikke skal skje. For som sagt er teatret er godt organisert sted å være, og vi er forberedt og vil beskytte dere og kunstnerne på aller beste måte.

Men det som kanskje er usikkert er hva vi skal snakke om under en pandemi der politikken blir så viktig. Er det noe annet vesentlig å snakke om? Ja, det er jo det, selv om alle teatre og kunstinstitusjoner stengte under koronatiden. Åpenbart kom kunsten i andre rekke. Men hadde vi trengt å stenge, og er kunst mindre viktig i en truende tid? Åpenbart, men kan det da ikke bli lett å be oss stenge igjen når en annen trussel måtte oppstå? Hvor går grensen for når kunst er mindre viktig?

Vi må aldri mer stenge kunstinstitusjoner! Som vi ikke kan stenge matbutikker under en pandemi. Det går an å holde åpent med publikumsarrangementer under trygge forhold. For vi er forberedt nå. Og vi behøver kunst, fristedet for kreativitet og refleksjon, for å utvikle oss og blomstre som individer, fellesskap og samfunn. Når disse møteplassene stenger blir det ensidig «kost», og det sløver den frie og kritiske tanke og vår evne til innlevelse og empati. Det sløver våre formuleringsevner og alternative betraktningsmåter. Og vi trenger å kunne stille oss tvilende og sette opp alternativer også når de politiske myndigheter har full legitimitet som kaptein på skuta. Men kanskje er det akkurat da den frie tanke og det det frie utsagn behøves. For kanskje finnes en bedre kurs enn den mest åpenbare. Og derfor må det skapes klima for det. Heller ikke under pandemien må vi slutte å debattere, verken på Stortinget eller andre steder, og det er regjeringen, Stortinget og alle oss andre sitt ansvar at debatt kan skje.

Ingenting er perfekt, aller minst tankene våre, og vi må teste dem ut. Derfor er det så vakkert at vi åpner sesongen med et av de mest meritterte teaterkompaniene i Norge. Verk Produksjoner har laget en forestilling basert på brevskriving mellom to skuespillere i gruppa der de snakker om drømmen om teatret og hva det kan være. Etter å ha jobbet sammen i 25 år, er teatret limet som holder dem sammen. Etter så mange år, kan man kommunisere og fange inn sine egne kaotiske og ufullendte tanker. På en trygg måte.

Tid og historie er en fellesnevner i dette historiske året. Flere av kompaniene i høstens program har nylig feiret både jubileum og langvarig samarbeid og samhold. Det er gledelig at vi nå har flere generasjoner av scenekunstnere som er aktive i landet. Det viser at vi som scenekunstnasjon har modnet og at det også utenfor institusjonene, i det såkalte frie feltet, er mulig å overleve lenge etter man har fylt både 50 og 60 år. Så kommer det stadig nye inn og skaper ny dynamikk. Det skal man aldri være redd for. Men de erfarne har dessverre blitt foretrukket i mindre grad.

Nå ser vi nødvendigheten av både kontinuitet og fornyelse. En ny, økologisk forståelse i samfunnet har funnet sin plass i teatret også. Det lett absurde kravet om stadig nyskaping som har ridd teatret så lenge har spilt for mye på lag med en utvikling som har stått i motsetning til naturens bæreevne, også den menneskelige naturs bæreevne. For er ikke samfunnet nokså egoistisk og ensrettet, og er ikke det utålelig når vi ser på at de eldre ofres, plasseres på sidelinjen? Heldigvis har de siste fem månedene vist at vi kan gjøre det motsatte. Vi kanofre velstandsøkning for å redde mennesker i utsatte grupper.

Alderdom, erfaring og død har også en plass i teatret. Det høres konservativt ut når man sier det slik, men det institusjonsuavhengige scenekunstfeltet er absolutt ikke tilbakeskuende og konservativt. Grupper som Verk Produksjoner, De Utvalgte og Teater Fusentast hadde alle jubileum i fjor, da de fylte henholdsvis 20, 25 og 30 år, og de har i nesten alle år preget teatermiljøet i Norge. Vi markerer dette samtidig som vi selv også hadde et aldri så lite jubileum i fjor, da vårt forrige jeg, Teaterhuset Avant Garden, fylte 35 år. Da flyttingen fra Midtbyen til Østbyen var vårt fokus, ble det ikke tid til å feire. Men sammen med de tre nevnte kompaniene og mange andre fantastisk flotte scenekunstnere i høstens program, skal vi både feire alle årene vi het Avant Garden og gjenåpningen etter koronakrisen.

Teater er kontinuerlig og kollektivt arbeid, men det er også feiring av det vi oppnår sammen. Så det skal bli flere feiringer i løpet av høsten. Boken om Teaterhuset Avant Garden har hatt en lang fødsel, men til høsten skal den være klar. Forfatter Melanie Fieldseth viser i boka den spennende veien fra at noen enkeltstående teaterpersonligheter i Trondheim kom sammen på 80-tallet og laget teater utenfor Trøndelag Teaters rammer, til vi i dag har fått et meget godt fungerende teaterhus, et ordentlig et denne gangen, for produksjon og opplevelse på Rosendal.

Vi er heldige som lever i Norge. Vi har bestemt oss for å bygge et samfunn her hvor ikke alt skal være styrt og regulert etter markedets rovdyrlogikk. Vi har politiske og sosiale institusjoner som holder verdiene i hevd, og vi borgere passer på at de gjør det. Et av de fineste utslagene av denne samfunnstanken er at kunst av høy kvalitet skal kunne lages med høy grad av samfunnets støtte. Og det uten at du og jeg må betale altfor mye for å oppleve det.

I september åpner vi teatret igjen. Det blir en annerledes åpning av en annerledes sesong. Programmet er tettpakket fra start til slutt. Både DansiT og Rosendal Teater tar igjen noen av produksjonene som sto på programmet i vår, i tillegg til det som allerede var planlagt. Dessverre måtte vi avlyse Bastard-festivalen, som skulle begynt siste helg i august. Det er en internasjonal festival. Men da alt av internasjonalt program måtte tas ut, besluttet vi å heller samarbeide med DansiT om å lage et utvidet åpningsprogram med kunstnere bosatt i Norge.

Det blir en blanding av nye og mer erfarne kunstnere, som resten av sesongen også er det. Verk Produksjoner og Findlay/Sandsmark er kjent for vårt publikum, mens Bente Alice Westgård, Corentin JPM Leven og Marie Bergby Handeland er nye, selv om sistnevnte har presentert mange ulike prosjekter i DansiTs regi tidligere. Vi tror sesongåpningen vil sette tonen for høsten. De store temaene er representert: Sykdom og død, tro, kunst, liv, stjerner og evighet. I The Big Dream og i Lowlands av Verk og Findlay/Sandsmark trer to forskjellige virkeligheter fram. Der Verk arbeider med skuespillernes drøm om hva teatret kan bety og hva de de kan si gjennom det, tar Findlay/Sandsmark oss med til turistdrømmen Daytona Beach, som kanskje heller viser seg å være et mareritt av tom kommersialisme. Insisterende nok heter dette området i Florida Fun Coast. Som en kontrast handler franske Corentin JPM Levens +- om de sosiale, kulturelle og seksuelle følgene av å leve med HIV. Kan man bli helt ut akseptert på livets arenaer med en slik sykdom? Kan vi akseptere HIV-positive? Dessverre ser det ut til at det uønskete ikke skal få plass midt blant oss, men plasseres på dertil egnete steder. Dans har for eksempel ikke alltid vært ønsket innenfor den kristne kultursfære. Og kirken har inntil nylig vært en nesten dansefri sone, mens dans i mange kulturer har hatt en sentral plass i det religiøse livet. Dans og joik har nok blitt sett på som primitive utrykk, der dansen også har hatt en seksuell konnotasjon og joiken ble sett som avgudsdyrking og det som verre var. Med Kirkedanseren inviterer Marie Bergby Handeland til solodans i Lademoen kirke. Og det er du som er danseren. Er det ikke det vi drømmer om: Være vågale og ta spranget ut i det ukjente? Når Bente Alice Westgård ber oss se på stjernene i Stars in a piece with no name, skapes både svimmelhet og stabilitet. For i spennet mellom de det trygge og utrygge, der våre kropper møter verden og der verden møter himmelen, der finnes vi. Det er noe vakkert i dette å søke det trygge gjennom å gjøre oss selv sårbare, i kjærligheten, livet og kunsten. Vi må stadig minnes om dette. Det er det teatret gjør, for der gjør vi det sammen. En stakket stund.

Dette andre året på Rosendal ble et spesielt år. I mars stoppet alt opp. Vi starter igjen nå, men bare med femti prosent kapasitet. Det blir derfor med en nokså rar følelse jeg personlig avslutter min snart tretten år lange periode på først Teaterhuset Avant Garden, så på Rosendal Teater. Jeg vil takke alle fine medarbeidere gjennom dissene årene, alle styremedlemmer som i sin fritid har støttet meg og teatret. Så vil jeg takke alle politikere og administrativt ansatte i stat, fylke og kommune som har bidratt med så mye på veien mot et nytt teater. Takk også til alle kolleger i hele landet som gir oss så mye gjennom organisasjonssamarbeidet. Og aller mest takker jeg kunstnere vi har samarbeidet med og publikum som har gjort det meningsfylt å jobbe for alternativt teater i så mange år.

Per Ananiassen

Teatersjef

190921 Avslutningsfest foto Arne Hauge 004
Ingenting er perfekt, aller minst tankene våre, og vi må teste dem ut.

Per Ananiassen