I Gjenstand og fortvilelse undersøker Ingun Bjørnsgaard menneskelig feilbarlighet, i nært samarbeid med danserne Catharina Vehre Gresslien, Edith Strand Askeland og Ludvig Daae, og komponist og musiker Jan Martin Smørdal.

Forsøk på korrekt oppførsel i fragmenterte sosiale situasjoner blir gjenstand for sårbarhet, men også subtil humor i Ingun Bjørnsgaards nye forestilling.

Forestillingen åpner opp for skjønnhetserfaringen og det storslåtte i det beklemte og utsatte.

Mot et bakteppe av vag kollektiv bekymring strever tre skikkelser med følelsen av feil som bør rettes, og selvkritikken som lett kan ta overhånd.

Med referanser blant annet til Skikk og bruk (J.W. Cappelens Forlag, 1960) og filmatiske forelegg, utforsker forestillingen den fine linjen for aksepterte måter å bevege seg på, og ubehaget som truer.

I den metodiske utviklingen av Gjenstand og fortvilelse abstraheres tematiske studier av det sosiale gjennom Ingun Bjørnsgaards koreografiske signatur og bevegelsesstrukturer, hvor ukoordinert form og motsatser er sentralt i komposisjonen.

Utøverne havner i bruddstykker av situasjoner der de prøver å lytte til den andre og gjøre så godt de kan. Mens de ofte har nok med sine egne utfordringer, avventer de også løsninger utenfor seg selv. Maskuline og feminine kvaliteter fordeles ulikt mellom skikkelsene, og underliggende, primale krefter blir desto mer synlige i forsøkene på kontroll.

Gjennom kompleksiteten i utformingen av forestillingen, skaper skulpturelle bevegelsesmønstre og detaljerte fysiske referanser et tvetydig, dynamisk landskap. I konstruksjonen og dekonstruksjonen av visuelle tablåer, blir den menneskelige skjørheten et poetisk formspråk i seg selv.

Koreografien utvikles i nær samhandling mellom bevegelse, musikk og et privat scenisk rom, ved scenografen Thomas Björk og kostymedesigner Solveig Holthe Bygdnes. I forestillingen samarbeider Bjørnsgaard med komponisten Jan Martin Smørdal, kjent for en eksperimenterende tilnærming til musikk som et resultat av sosiale faktorer. Smørdal fremfører selv musikken live på scenen. Gjennom dagligdagse instrument-objekter skapt for Gjenstand og fortvilelse, understreker også det improvisatoriske lydbildet hvordan sublime øyeblikk kan oppstå i mulighetene for feiltrinn.