«Utgangsstillingen er gal. Føttene er samlet som i givakt, og når man setter seg kommer man for langt ut på stolkanten. Bevegelsene blir – som bildene viser – uskjønne, og resultatet uheldig.»
– Fra Skikk og bruk (J.W. Cappelens Forlag, 1960)

I Gjenstand og fortvilelse undersøker Ingun Bjørnsgaard menneskelig feilbarlighet, i nært samarbeid med danserne Catharina Vehre Gresslien, Edith Strand Askeland og Ludvig Daae.

Famlende forsøk på korrekt oppførsel i gjenkjennbare hverdagslige situasjoner blir gjenstand for skyld og sårbarhet i Ingun Bjørnsgaards nye verk. Mot et bakteppe av vag kollektiv fortvilelse strever tre skikkelser med følelsen av feil som til enhver tid kan rettes, og selvkritikken som lett kan ta overhånd.

Med intertekstuelle og estetiske referanser blant annet til Skikk og bruk (J.W. Cappelens Forlag, 1960), utforsker forestillingen den fine linjen for aksepterte måter å bevege seg på uten å overskride risikoen for skam og forlatthet som ellers kan oppstå.

I den metodiske utviklingen av Gjenstand og fortvilelse fragmenteres og abstraheres tematiske studier av feilfri etikette og sosiale spilleregler gjennom Ingun Bjørnsgaards koreografiske signatur og bevegelsesstrukturer. Trioformatet åpner opp for en videre utforskning av kompaniets ukoordinerte harmonier og formspråk.

Danserne havner i bruddstykker av beklemte situasjoner hvor de prøver å lytte til den andre og gjøre så godt de kan, utifra begrensede muligheter til bevegelser som kan passe inn. Mens de tidvis har nok med sine egne utfordringer, avventer de også løsninger og svar utenfor dem selv.

Kjønnsaspektet er som alltid på spill hos Bjørnsgaard, og maskuline og feminine kvaliteter fordeles mellom utøverne, som i forsøkene på å forskåne andre for deres egne feiltrinn. Den kroppslige selvsensuren ligger snublende nær i serien av praktiske oppgaver og redskaper som livet består av. Og samtidig blir det primale, underliggende kaoset desto mer synlig i utøvernes strev med å ikke begå feil.

Gjennom kompleksiteten i utformingen av forestillingen skaper velkomponerte skulpturelle bevegelsesmønstre og detaljert fysiske referanser et tvetydig, dynamisk landskap, i et privat rom som utøverne forsøker å nå ut ifra. I konstruksjonen og dekonstruksjonen av visuelle tablåer, blir den menneskelige skjørheten et eget poetisk formspråk i seg selv, og det klønete en del av skjønnhetserfaringens vesen.

Det koreografiske verket utvikles i nær samhandling mellom bevegelse, musikk og det sceniske rommet, ved scenografen Thomas Björk og kostymedesigner Solveig Holthe Bygdnes. I forestillingen samarbeider Bjørnsgaard for første gang med den norske komponisten Jan Martin Smørdal. Som komponist er han kjent for eksperimentering og improvisasjon som metode, og musikken som et resultat av sosiale faktorer. Smørdal fremfører selv deler av musikken live på scenen, og gjennom dagligdagse instrument-objekter skapt for Gjenstand og fortvilelse, understreker også lydbildet muligheten for at sublime øyeblikk kan oppstå gjennom mangel på kontroll og relasjonelle samspill.

«Målet har vært å frita folk fra tvil, tanker og forvirring, så de åndelige krefter kan brukes på det ene vesentlige: uten anstøtsstener å komme i kontakt med medmennesker. Verket er et angrep på den personlige usikkerhet som råder i det nye samfunns omgangsformer. Verkets motto er: Gjennom kunnskap om formene blir vi frigjort fra dem.»
– Fra forordet til Skikk og bruk (J.W. Cappelens Forlag, 1960)