NO
Menu
I n g e n
t i d
t i l
h v i l e :
O m
å
f j e r n e
b a r r i e r e r
For at inkludering skal bli mer enn ord trenger vi et bransjeomfattende skifte som involverer grundige og nytenkende reformer ledet av mange. De må bli til gjennom dialog med de mest berørte og ende i øremerkede midler til alle lag av scenekunstfeltet.

Av Alexander Roberts, Teatersjef på Rosendal Teater

Debattinnlegget ble publisert på scenekunst.no 22.12.22

For et par uker siden fikk Rosendal Teater besøk av 71Bodies – et trans-inkluderende profesjonelt danse- og performancekompani med base i Bergen. De var her med sin forestilling Normal, som vi viste i samarbeid med DansiT. Besøket førte til at noe skjedde for første gang i teatrets historie: Forestillinga ble synstolket.

En person i Oslo så forestillinga via ei direktesending og sendte tilbake en lydbeskrivelse slik at synshemmede publikummere kunne få en klarere følelse av de visuelle aspektene ved forestillinga. Samme forestilling bød også på ei berøringsvisning og tegnspråktolkning.

På tide å skru opp farta
De siste tjue årene har det vært et økt fokus på tilgjengelighet og funksjonshemming i scenekunsten i Norge og Trondheim, og synstolkning har eksistert som begrep siden 1970-tallet. Det er bemerkelsesverdig at vi, til tross for dette, fortsatt ikke er kommet dit at bruken av synstolkning på norske scener er blitt alminnelig. Fortsatt er det ekstraordinært. Men her er vi, med en jobb å gjøre.

Initiativet til dette arbeidet kom fra kompaniet selv. De har som et krav i raideren sin at synstolkning må gjøres for at arbeidet deres skal vises. Og for å være helt ærlig: Uten kravet i raideren er det ikke åpenbart at vi ville gjennomført synstolkning for ei forestilling denne høsten. Det står riktignok på agendaen for neste år – men mer om det senere.

Når kunstnere insisterer på at organisasjonene de jobber med forplikter seg til et visst engasjement, enten det gjelder inkludering, tilgjengelighet, klimarettferdighet, rettferdig lønn eller noe annet, har det reell innvirkning. Selv organisasjoner som allerede har forpliktet seg dypt til å jobbe med disse målene, vil merke at det settes slike krav. Den direkte etterspørselen fungerer rett og slett som en akselerator. I tillegg til kunstnerne fortjener Betty Nilsen, som er produsent hos DansiT og ledet prosessen med å bringe det hele sammen, så vel som DansiT som organisasjon, hederlig omtale for å ha ledet produksjonen for denne sampresentasjonen. CODA og Dansens Hus i Oslo fortjener anerkjennelse for å være først ute med å realisere disse tilgjengelighetstiltakene for Normal med 71 Bodies som vi følgelig var så heldige å få.

Selvfølgelig har tilgjengelighet og inkludering vært en grunnstein i DansiTs arbeid siden starten for mer enn tjue år siden – likevel er det mye arbeid å gjøre. Dette arbeidet er også et kjernefokus hos oss på Rosendal Teater hvor vi arbeider med å nå et mål om å ha en transformerende rolle. Vi vil forandre det norske scenekunstfeltet – kunstnerisk, sosialt og miljømessig – mot ei dristig, inkluderende og bærekraftig fremtid. (1)

Tenk helhetlig, vær engasjert nok og involverer mange
Arbeidet beveger seg videre hele tiden, men for å transformere dagens landskap til et som er mindre segregerende og ekskluderende, og langt mer interseksjonelt, inkluderende og bærekraftig, har vi mye igjen å gjøre. Og vi vil bare nå målene hvis vi jobber helhetlig og forplikter oss grundig sammen med andre.

For Rosendal Teater er målet til syvende og sist sameie. Et teater (og et scenekunstfelt) er medeid av mange, og alle og alt som er involvert – enten det er publikum, en frilans-kunstarbeider, et teammedlem ved en kunstinstitusjon eller miljøene vi er en del av – inkluderes i hvordan feltet formes, sees og lyttes til. Vi oppnår likevel ingenting av dette om vi ikke samtidig jobber med å fjerne barrierer for tilgang og inkludering. Å bygge ned barrierene er «ground zero» – stedet vi begynner fra.

Bli avslappa
Neste år fortsetter Rosendal Teater reisen mot å bli et «relæxt teater» (relaxed venue), slik minst én scene i Norge, Hålogaland Teater, og mange andre scener internasjonalt, allerede er blitt. Hålogaland Teater jobber offisielt som et avslappet spillested, og har utviklet og tatt i bruk begrepet «relæxt teater» som en norsk oversettelse.

Konseptet ble introdusert for huset av Rosendals kuraterende produsent Tonje Wik Olaussen som del av vår tverrfaglige forskning på hvordan vi kan ta organisasjonen videre når det gjelder inkludering og tilgjengelighet. Å være et «relæxt sted» betyr i sin kjerne å påta seg en forpliktelse til å fjerne barrierer for funksjonshemmede og skape et tilgjengelig og inkluderende rom for alle. Denne tilnærminga kan fundamentalt endre hvordan det oppleves å komme inn i et teater og gjøre kunsten mer innbydende og morsom for alle, uavhengig av deres evner og ferdigheter.

For oss befinner dette arbeidet seg i et bredere interseksjonelt landskap av handlinger og tiltak designet for å sikre at teatret er inkluderende, tilgjengelig og bærekraftig – sosialt, kunstnerisk og miljømessig. Mer konkret fortsetter arbeidet mot å bli et «relæxt sted» som en kombinasjon av umiddelbare og langvarige tiltak, piloter og workshops neste år. Noe av arbeidet innebærer strukturelle endringer i organisasjonen, bygget og dets rom, noe annet handler om våre måter å jobbe på. Enkelttiltak kan gjøre mye, men for å virkelig komme dit vi skal, er vi plent nødt til å jobbe på alle nivåer.

Nyt hvert trinn, men ikke slutt å still spørsmål
La oss som organisasjoner lede med sårbarhet og en åpen dialog om det gode arbeidet som gjøres og om blindsonene som trenger arbeid. Og la oss være forberedt på å diskutere disse tingene helt konkret i handlingsplaner, budsjettbevilgninger og tidslinjer.

Rosendal Teater jobber med å tenke helhetlig og aktivt søke å lære. Vi tar hvert lite skritt med entusiasme, men holder samtidig øye med helheten. Vi nyter hvordan hvert skritt skaper nye rom for til- og påkobling, eksperimentering og oppdagelse, men skal forbli ublyge i kontinuerlig å spørre oss selv: Hvordan kan vi opprettholde endringa, og hva mer er det som må gjøres? Vi spør hva som trengs i vår spesifikke kontekst, men søker i like stor grad å være aktive i å lytte, lære og låne av andre.

Gjør det sammen
71Bodies og andre som dem bruker sin stemme og tilgang til å skape endring skal hedres for det formative arbeidet de gjør for feltet vårt med virkninger langt utover sin egen organisasjon. Spørsmålet om investeringer dukker også opp, for ingenting av dette gir mening hvis bare et begrenset antall organisasjoner gjør jobben. Vi trenger de som går foran, og vi trenger å se dem lykkes, men vi trenger også mer enn isolerte eksempler på at organisasjoner trapper opp. Vi trenger et skifte. Disse omgripende endringene, denne transformasjonen, må være et kjernefokus på tvers av feltet.

Jobber vi sammen som sektor kan vi absolutt nå langt, men vi trenger også politiske beslutningstakere på laget. Vi trenger målrettet politikk, formet i samtale med de i samfunnet som trenger dette mest. Vi trenger å utvikle lokal kompetanse. Og helt avgjørende: Vi trenger ekstra sektormidler spesielt bevilget til dette. Mange tiltak kan oppnås med lave kostnader, andre kan bare oppnås gjennom å omforme en organisasjons kjerneprioriteringer og verdier. Men for å se et sektoromfattende skifte trenger vi sektoromfattende investeringer fordelt på hele feltet. Derfor etterlyser jeg en gjennomgang og en revidering av dagens politikk.

Jeg er veldig glad for at vi gikk sammen med DansiT for å presentere Normal med 71Bodies og at Rosendal Teater krysset terskelen for synstolkning sammen med dem. Hvert skritt kan være viktig, men det er et enormt arbeid som gjenstår, og som må gjennomføres av mange, inkludert DansiT og Rosendal Teater. Og selv om hvert trinn er verdt å feire, må vi fortsette å stille de vanskelige spørsmålene. (2)

Fotnoter
1. Det skal heller ikke gå upåaktet hen at vertskap for kunstnersamtalen den kvelden var Ragnhild Arntsen, leder for Sjiraffen Kultursenter, en organisasjon som har gjort et enormt arbeid for å utfordre tilgangsbarrierer for mennesker med nedsatt funksjonsevne i Trondheim. Det skal heller ikke forbli unevnt at Azra Halilović og Anna Lians podcast-initiativ Ukritisk – et prosjekt som støtter unge mennesker med forskjellig bakgrunn til å si fra og dele kritisk refleksjon om kunst – også var til stede den kvelden. Poenget er at det ikke er mangel på investerte mennesker eller prosjekter eller organisasjoner, men vi må fortsette å akselerere transformasjonen sammen.

2. Vi må innrømme at det kanskje ikke var første gang i Avant Gardens historie at synstolkning fant sted (navnet på Rosendal Teater i de trettiseks årene før det ble Rosendal Teater). Ingen virker helt sikre. Men hvis det ikke var første gang, gjenstår de vanskelige spørsmålene. Hva stoppet det fra å bli vedlikeholdt og satt som standard her og på tvers av feltet? Og, helt avgjørende, hvordan sikrer vi at ting er annerledes denne gangen?


Rosendal Teater

Besøk oss

Rosendal Teater is placed in the eastern part of Trondheim, at the other side of the crossing near Lademoen Church. The closest bus stop is Rønningsbakken. Bicycle parking at our wall towards the gas station.

Følg oss

Sign up for our newsletter!

And get the latest news on our program, invitations and community offerings once a month.

Design og nettside av Skogen